Emilie Hovden, jeg tør påstå at du har hørt navnet før.

Du vet, hun som er oppvokst i og med Fana Håndball, før hun etter en liten avstikker til Molde returnerte til Fana og opprykk til eliteserien med Fana Håndball. Videre gikk turen til Hamar og spill i Storhamar før hun krysset landegrensen. Til Danmark og Viborg HK i første omgang, før nå altså Ungarn og storklubben Győr står for tur. En av verdens beste håndballklubber, som også huser flere av de norske landslagsspillerne. Ett landslag som Emilie har vært en del av etter debuten i november 2021.

En debut som hun for øvrig fikk i Åsane Arena i forkant av VM samme året. Ett mesterskap som endte med VM-gull til Fana-jenten, og som ble fulgt opp med EM-gull året etter. 

Nå er hun hjemme i Bergen før flyttelasset går til Ungarn, og hva er vel mer naturlig enn å slå av en prat med henne før hun slår følge med elitejentene til Fana Håndball på vei til en ny treningsøkt. 

Telefonen fra Thorir Hergeirsson

Da du fikk telefon fra Thorir om at du var tatt ut til din første A-landslags samling – husker du hva du tenkte der og da?

-Oi, jeg ble jo glad selfølgelig. Glad og overrasket. Dette var første samling med A-landslaget, det var rett før VM og ja – det kom egentlig ganske uventet. Jeg var i utgangspunktet tatt ut som reserve og hadde ikke store forventninger, egentlig.

Kanskje litt flåsete sagt, men var det en drøm som gikk i oppfyllelse?

Hun ler litt, «ja, det var jo det. Helt fra jeg var liten og opp igjennom fikk vere med på aldersbestemte landslag og rekruttsystemet til landslagene, drømte jeg jo om å ta det siste steget opp til de beste”.

Du debuterte på hjemmebane (når det gjelder landslaget ser vi gjennom fingrene på at hjemmebanen i akkurat dette tilfellet er gode 2 mil fra Fana Arena) – hvordan var det å ha både familie og venner og «alle som du kjenner» på tribunen i din første A-landslags kamp? Var du ekstra spent eller blir du litt mer giret med så mange «kjente» på tilskuerplass?

-Jeg ble jo kastet inn i det. Min første A-landslagssamling, to treninger og så rett ut i kamp. For plutselig så var jeg der – ute på banen og min første A-landslags kamp.

-Og jeg skal ikke legge skjul på at det var ekstra kjekt at det var i Bergen, at jeg fikk min debutkamp med kjæreste, familie og venner på tribunen. Det gav meg nok en ekstra trygghet i alt stresset.

Starten

Men, vi må ta turen  noen år tilbake i tid, og til begynnelsen, eller i alle fall til da en ni-ti år gammel jente møtte opp på sin første håndballtrening i Slåtthaughallen sånn rundt  2005 (er det rett år?).

Jeg vet det er lenge siden, men husker du noe av det første møtet ditt med håndballen? Og som så med mange andre unge jenter så ble det håndball fordi «alle andre gjorde det». Etter en kort konsultasjon hjemme, gikk turen til Slåtthaughallen og den første treningen med J-96 laget til Fana. Der møtte hun for første gang Erik Halvorsen og Fana IL sin håndballgruppe. Trivselen var der så stor at det aldri ble andre idretter for Emilie. Hun hadde nok med håndballen

Når ble håndballen alvor for deg, for å si det slik? Var det noe spesielt som gjorde at du har valgt å gå all-in for håndballen?

Igjen ler hun, «Jeg har alltid hatt et høyt konkurranseinstinkt noe som har gjordt at jeg alltid har tatt både trening og kamp på alvor. Og jeg var nok en veldig dårlig taper, så det kunne nok gå en kule varmt i bilen på vei hjem om vi tapte en kamp – det var dårlige dommere, feil med ballen, motspillerne, eller medspillerne for den del,  gjorde feil. Kort sagt det var alltid «de andre» sin feil»

-Med årene lærte jeg mer og mer og utviklet meg som spiller. Det å få spille på bylaget og å komme inn i utviklingssystemet i og rundt juniorlandslaget var veldig motiverende. I tillegg gikk jeg Idrettslinjen på Stend og brukte mer og mer tid på håndballen.

-Så valget om å gå all-in for håndballen har nok kommet gradvis, det er ikke slik at jeg bestemte med alt som 10-åring at jeg skulle leve av å spille håndball. Men etter at jeg begynte med håndball har jeg alltid villet drive med håndball. For å si det slik.

Klubben der det hele startet, Fana – hva har menneskene der betydd for deg?

-Laget «mitt» var J-96, med Erik Halvorsen som trener. Han lot meg tidlig få spille opp en årsklasse, slik at jeg spilte mye sammen med J-95 laget. Akkurat det har betydd veldig mye for meg med tanke på utviklingen som håndballspiller. Og når vi tillegg også spilte opp i J94-klassen så er det klart at jeg tidlig fikk mye god matching.

-En matching som fikk mye å si for hvordan jeg utviklet meg som spiller – du blir automatisk tøffere når du som ung spiller får møte de som er eldre enn deg. Vi hadde i tillegg en god treningskultur, det var en seriøs gruppe vi snakker om. Samtidig som vi hadde det veldig gøy – og vi ble veldig gode.

-Da Fana tok steget opp i 1.divisjon var jeg akkurat fylt 16 år slik at jeg fikk være med på det (dette var i 2011/12 sesongen. Skribentens anmerkning). Det at jeg kunne hoppe rett fra et aldersbestemt miljø og inn i et seniorlag i 1.divisjon gjorde at jeg på en måte hele tiden var i et utviklingsmiljø.

-Og da Erlend (Lyssand – Elitejenten sin trener) kom inn før 2014/15 sesongen så fortsatte det gode arbeidet, og miljøet, jeg var en del av.

-Så det er helt klart at Fana IL og folkene i håndballgruppen har betydd veldig mye for meg

På Fana Håndball sin FB-side fant vi dette innlegget fra mars 2013:

Emilie Hovden er med sine 16 år den yngste damespilleren i Fana. Med det, kommer ansvaret av å alltid bære utstyrsbager og andre kjipe oppgaver. Ikke alltid lett å være yngst!

Emilie har spilt i Fana hele livet, og har, til tross for sin unge alder, opplevd og vunnet masse! Blant annet har hun deltatt på bylaget til Bergen, vunnet junior NM gull i 2010, PW-gull i 2011 og er et fast tilskudd på det talentfulle 96-landslaget!
Selv trekker Emilie frem gull i PW-cup og hennes første landskamp som noen av hennes beste håndballminner.

Opprykket

Men du, tenk deg tilbake til kvelden i mars 2018. Det var over 500 tilskuere i Slåtthaughallen (det både stod og satt folk overalt – bokstavelig talt, og det var ikke mange ledige centimeterer i hallen den kvelden. Til og med på scenen bak det ene målet var det tettpakket med folk) og by-rival Viking TIF stod på motsatt banehalvdel. Bonusen den kvelden var opprykk til Rema 1000-ligaen – husker du noe av den kampen? For ikke å snakke om stemningen i hallen og rammen rundt det hele?

-Var det virkelig over 500 tilskuere i hallen? Klart jeg husker den kampen, det var lokalderby og vi viste at om vi vant den kampen så var vi klare for REMA 1000-liga spill neste sesong.

-Litt av kampen har nok gått i glemmeboken. Jeg husker at vi vant, men resultatet? Nei det har jeg glemt (det ble seier 27-19, etter at dere ledet 13-12 til pause, og du hadde 3 mål, skribentens anmerkning). Men jeg mener å huske at vi hadde god kontroll på kampen, selv om det sikkert var litt nerver ute og gikk – det var jo tross alt et lokaloppgjør. Og det er alltid spesielle kamper og spille.

-Gullet i 1.divisjon tok vi i kampen etterpå, da vi slo Skrim-Kongsberg med ett lite mål. Det var en god sesong som altså ble kronet med opprykk.

Den første turen ut...

Som 19 åring reiste du til Molde, var det «skummelt» å reise ut?  Eller var det bare spennende?

-Ja, jo – det var nok litt skummelt og på en måte. Men samtidig så følte jeg på at det kunne være godt å komme seg litt bort. Det hadde vært 3 intense år med Idrettslinje på Stend i tillegg til mye håndball. Jeg var kanskje litt mettet på tilværelsen hjemme i Bergen? Det gjorde godt å få prøve noe nytt, få nye impulser.

-Selv om det ikke gikk så veldig bra sånn rent sportslig sett så lærte jeg veldig mye av det året med Molde i Grundigligaen (forløperen til REMA 1000-ligaen, skribentens anmerkning). Så det ble med det ene året i Molde før jeg reiste hjem igjen.

-Tilbake i Fana var jeg med på to gode sesonger i 1.divisjon. Der 2017/18 sesongen altså ble kronet med opprykk til Eliteserien.

Ungarn og Győr

Jeg er litt nyskjerrig, en slik overgangsprosess – hvordan foregår den egentlig?

-Jeg tror de fleste har en agent som jobber for dem. I alle fall om du vil utenlands. Ellers så vil jeg tro det tikker inn meldinger til både klubb og spiller sånn gjevnt og trutt. Meldinger med spørsmål om overganger og nye klubber.

-De fleste har jo kontrakter som regulerer dette, men en eventuell overgang er nok litt lettere om du er på utgående kontrakt.

Nå er du altså på vei til Győr, (laget som tapte for Vipers i Final4 semifinalen (Champions League)  sist helg) og  om noen hadde sagt til deg for en 8-9 år siden at du etter 2022/23 sesongen skulle signere for en av verdens beste klubber. Hva hadde du sagt da?

-Da hadde jeg ikke trodd på de!

Du har spilt i Norge og du har spilt i Danmark. Er det store forskjeller på håndballhverdagen i Norge kontra i Danmark? Da tenker jeg ikke på lønn, men på treningsopplegg, kampprogram, sponsorer og «alt det der».

-Det variere nok fra klubb til klubb. Største forskjellen (for meg) var at i Danmark var det trening på formiddagen, gjerne fra kl 10 til 12. Når du er i en klubb der alle lever av håndballen så kan treningen optimaliseres – noe som egentlig er ganske så behagelig.

-Norge og Danmark er to land som begge er helt i toppen i håndball verdenen. Alt er veldig profesjonelt og det er kun små nyanser som skiller. Ligaen er stort sett lik både i Danmark og Norge, det er kun sluttspillet som ikke spilles på samme måte. Og så er nok nivået i Danmark høyere enn i Norge. Det er flere topp-lag der enn i Norge.

Og har du snakket med noen av de norske i Győr for å være litt forberedt på håndball hverdagen i Ungarn?

-Ha, ha. Nei jeg har ikke det. Og nå når det kommer ny trener i Győr så det blir jo litt nytt for alle sammen egentlig. Men med tanke på resultatene de har oppnådd, og hvor mange sesonger flere av de norske jentene har vært der – så må de jo gjøre noe rett?

Dere blir jo mange norsk spillere i Ungarn, og med dansk trener på vei inn så blir det vel små språkvansker på trening, men hva med utenfor banen? Har du et lite mål om å lære deg i alle fall noen ungarske fraser?

-Kanskje litt? Nei, jeg vet ikke. Győr er jo en veldig internasjonal klubb da, så i første omgang blir det vel å venne seg til å snakke engelsk sånn til dagen.

-Men du skal ikke se vekk ifra at jeg kanskje vil lære meg noen av de vanligste frasene.

På hjemmebane 

Du reiser ikke alene til Ungarn, men har med deg samboer Nachat Minzalji. Hva betyr det for deg at han kan være med deg? 

-Det betyr veldig mye. Ikke bare for meg men for han også. Det er så klart en trygghet å ha han med. Og så blir det ikke bare mitt eventyr, det å være «ute» og spille håndball, han får være med han og. Så det blir en opplevelse vi får sammen.

Hvilket forhold hadde han til håndball før du traff han?

-Ha, ha. Det var ikke rare forholdet du. Han fulgte kanskje med på TV når det var mesterskap. Ut over det – nei det var ikke mye.

Og nå?

-Det har forandret seg mye siden han var med i Slåtthaughallen første gangen. Nå kan han mye om både dame og herre håndball, om både lag og spillere. Nå er han en ivrig håndball tilhenger.

Nå har du vært fulltidshåndballspiller noen år. Fire år, er det ikke? Har det svart til forventningene?

-Ja! Jeg liker tilværelsen som fulltids håndballspiller veldig godt jeg. For er det ikke i grunnen litt kult å kunne leve av å spille håndball?

-Og tar jeg et skritt tilbake og ser på det hele litt sånn utenifra så ser jeg hvor heldig jeg både er, og har vært, for dette er en drøm som har gått i oppfyllelse. Om jeg føler jeg har gått glipp av noe? Hva skulle det være? Jeg får jo være med på så mye spennende som håndballspiller. Nei, dette er bare gøy

Håndballen har ført deg lenger og lenger bort fra Bergen, reisen til Molde, Hamar og Viborg var bare en kort flyreise unna. Men nå er det en over 2.000 km lang kjøretur til Győr og din nye klubb. Er reiseavstand, og språk for den del, noe du tok med i betraktningen før du signerte for den nye klubben din?

-Det har jeg faktisk ikke tenkt over. Sånn sett så var det  ikke direkte lett det å komme seg til og fra Danmark heller, det var ikke bare rett fram hele tiden. Så om du må fly en time eller to lenger enn før, det gjør i grunnen ingen ting.

-Og for den del, det er ikke så mange fridager vi har til å reise hjem på – så nei, reisetiden er ikke noe du går og tenker på når du bytter klubb. Da er det det sportslige opplegget som betyr mest.

Før vi gir oss, har du tenkt noe over hva du skal bli når du blir stor? Og når har du tenkt å bli det?

-Godt spørsmål. Jeg er jo snart ferdig med å studere til barnehagelærer da, så når den tid kommer så håper jeg å kunne bruke den utdannelsen til noe. Men foreløpig så har jeg fullt fokus på håndballen. Og det har jeg tenkt å ha så lange det er gøy og kroppen fungerer og slikt.

Men du, kan jeg skrive fra Fana til Ungarn og tilbake igjen? For du kommer vel tilbake til Fana før du gir deg?

-Ha, ha – kanskje det. Nei, vi får se. Vi er jo fra Bergen begge to og vil nok med tiden hjem igjen. Kontrakten min med Győr er på 2år + opsjon på ett år til. Så nå er fokuset der, resten får vi ta når den tid kommer.

Tekst: Marianne Kolås