Maria Elisabeth og Emma Louise, forresten - bruker dere begge navnene sånn til dagen? «Nei», var svaret, «det gjør vi ikke». Vel, da vet du det.

Men, tilbake til start, og jentene som har Grasdal til etternavn  og er tvillingpar nummer to i Fana  Håndball (elitelaget altså), etter opprykket til REMA 1000-ligaen. De første var som du sikkert husker Andrea og Victoria Solstad. For sikkerhetsskyld så hadde de to med seg storesøster Celine,  dagens kaptein og den eneste av Solstad søstrene som er igjen i Fana.

Maria og Emma er 2004-modeller, kommer opprinnelig fra Bjarg, men som en del av Bergen Sør samarbeidet på håndballsiden har de også en fot i Gneist, der de skal spille Junior NM finale mot Larvik om en liten måned.

Hvordan blir det? Å skulle spille NM finale under Final8-helgen i Arendal?

-Å det blir gøy. Den reisen vi har hatt på veien til NM finalen, med den gjengen vi er der, det topper nok det meste denne sesongen. Selv om vi ikke trener sammen sånn til daglig så kjenner vi jo hverandre godt fra før. Emma har spilt et år i Gneist, jeg har spilt litt i Gneist, og vi er flere som spiller sammen i Fana sånn til dagen. Det tar aldri lang tid før vi er innspilte og samstemte.

Dere var 17 – stemmer det – da dere kom til Fana? Via Bergen Sør samarbeidet? Det samarbeidet, har det vært en grei inngangsport til det å spille håndball på seniornivå? For å ta det første først, nei - de var ikke 17 da kom til Fana. Maria var 18 år da hun kom inn i Fana systemet og mens Emma var 19. Men ja, det var via Bergen Sør samarbeidet at de begge to til slutt havnet i Fana (så litt rett hadde jeg da).

Nå er dere begge to i REMA 1000-ligaen, er det blitt sånn som dere tenkte det skulle bli?

-For min del gikk det så fort at jeg har vel egentlig ikke rukket å tenke så mye over hvordan jeg tenkte det skulle bli, sier Emma. Det var i utgangspunktet ikke planene at jeg skulle være med så mye denne sesongen. Men så spurte Erlend en dag om jeg hadde tid til å være med på kamp. Og siden har jeg vært her.

-Jeg trente med Fana ½ år før jeg fikk kontrakt, sier Maria. Så jeg hadde litt bedre tid til å tenke på hvordan dette ville bli. Som strekspiller har jeg jo en veldig fysisk posisjon, og når du kommer der så pass ung som jeg var så såg jeg på all spilletid den første sesongen som ren bonus. Den første sesongen skulle jeg lære mye var min tanke. Nå er det bare å ta de sjansene jeg får

Maria, du er linjespiller mens Emma, du er bakspiller – har det alltid vært slik?

-Ja, det har det vært. Vi har vel ikke prøvd oss på andre plasser

Var overgangen stor fra det å spille i egen klubb til nå å satse mer seriøst både på trening og alt som følger med det å spille på øverste nivå i Norge?

Her er de enige begge to, det var en stor overgang. Men på en positiv måte. For her ble det stilt krav til deg fra dag en, og du kunne stille krav tilbake. Uten at noen ble sure av den grunn. Du merket at dette var seriøse spillere, samtidig som det er veldig gøy å spille der.

Av og til kan en høre at det går en kule varmt mellom spillerne på et lag. Men hva med dere, hvordan høres tilbakemeldingene mellom dere ut, både på trening og i kamp? Bærer de preg av at dere er søstre ? Eller?

Nå ler de begge to. Jo - de drar litt på det. «Det har nok vært en del krangling opp gjennom. Da vi var yngre kunne vi for eksempel ikke spille på hvert vårt lag – det var å be om bråk. Men nå går det stort sett greit, selv om Erlend nok har merket det ved en anledning eller to at nå er det litt høy temperatur mellom oss».

Og har dere noensinne vært uvenner på et slikt nivå at det i kampens hete var et alternativ å ikke spille på samme lag lenger?

-Nei, så langt har det heldigvis aldri gått

Så må jeg ta med dagens første standard spørsmål, hvorfor begynte dere med håndball?

-Her var det mamma som dro oss med. Hun har spilt håndball sel, og så lenge broren vår spilte var hun med som trener der. Vi tror at da han sluttet så savnet hun håndballen slik at hun tok oss med i Bjarg hallen og lærte oss å like håndball.

-Det har liksom alltid vært oss tre sammen om håndballen.

-Men så skal det være sagt da at egentlig så hadde vi lyst til å spille fotball vi. Men mamma sa nei, hun var ikke interessert i å stå ut og fryse i regn og vind og alt det der.

Og så ett til– dere var russ i fjor? Hvordan var den feiringen sett opp mot livet som håndballspiller i REMA 1000-ligaen?

-Ha, ha. Ja var vi russ sånn egentlig? Vi hadde vel på oss russbuksen en dag eller to og så tok vi en tur til syden etter sesongslutt. Men nei, vi føler ikke at vi har gått glipp av noe av den grunn for vi har aldri vært de store festløvene. Vi har alltid prioritert trening så for vår del var det aldri snakk om å droppe trening og kamp for å bli med på russearrangement.

Da dere var yngre enn i dag, hadde dere noen forbilder på håndballbanen – hvem var det der så opp til av de som spilte da?

-Linn Jørum Sulland, kommer det fort fra Emma. For det er jo skuddet som er min styrke, akkurat som det var det med Linn.  Selv om jeg den gang ikke likte å innrømme det, så ble det til at blikket mitt fort gikk i retning av Linn Jørum Sulland når hun var på banen. Som skytter studerte jeg henne mye. jeg har aldri møtt Linn Jørum Sulland i kamp, men jeg har jo møtt henne utenfor banen og tatt litt bilder og slikt.

-Egentlig er jeg litt misunnelig på Emma som hadde et forbilde, en spiller å se opp til. Jeg hadde aldri det. Men klart det var kult å se Heidi Løke spille på streken, men for min del stoppet det der.

-Men det å møte de store stjernene, i alle fall de jeg ser på som stjerner, i kamp har vært veldig gøy. Og da tenker jeg spesielt på det å møte svenske Nathalie Hagman da vi spilte mot Nantes i European League i fjor. Hun er svensk stjernespiller, og det var skikkelig kult å spille mot henne , kommer det fra Maria

Tenker dere noen gang over at nå kan dere fort bli, eller er for den del,  forbilder selv?

-Det har gått fort det å gå fra å ha Fana spillerne som forbilde til selv å være den som er et forbilde. For det å stå igjen etter kamp og det nesten er kø av de som vil ha både bilde og autograf – det gir en litt å tenke på.

Men du Emma, jeg har lest en fun fact om deg – skjørt på hodet et helt år? Hvorfor i all verden gjorde du det?

-Ha,ha. Det var ikke bare meg altså, denne var vi to om. Sier hun og ser bort på Maria.

-Vi var vel en 2-3 år og hadde fryktelig lyst på langt hår. Og det å gå med et skjørt på hodet fungerte som bare det. Skjørtet kunne du sette opp i hestehale, du kunne ha det løst, feste klemmer i det og gjøre alt du ellers pynter håret med.

-Skulle vi bade så var skjørtet det siste som ble tatt av og det første som kom på igjen. Skulle vi på butikken eller andre plasser for den del så var skjørtet var på plass det.

I kveld (lørdag 27.januar) er det Tertnes som er motstander, dere var begge to med i oppgjøret i høst. En kamp der dere (Fana altså) utlignet bare to sekunder før full tid. Opp gjennom så har dere jo spilt en del lokaloppgjør i aldersbestemt håndball – og slike kamper er det alltid viktig å vinne. Hvordan stiller det seg så med kampen mot Tertnes? Er det årets «viktigeste» kamp? Nå puster jo Tertnes dere godt i ryggen…

-Det blir det viktig å ta poeng. Ikke bare fordi at Tertnes puster oss i ryggen, men det er det med å beholde posisjonen som byens beste lag da. De siste par årene har vi passert Tertnes på akkurat det, og vi har ingen planer om å gi fra oss tittelen "Best i by'n"

-For dette er en kamp som ikke bare handler om poengene med også om æren. Det er ikke tvil om at kampen blir hauset opp fra begge leirer. Forrige dagen (les: torsdag) var for eksempel Benedikte (Hernes, målvakt) og jeg (Maria altså) på besøk hos 5000 Radio Bergen og der var det bare å hoppe i vannet. Det var kaldt, veldig kaldt, men vi gjorde det. Vi ble fortalt at Tertnes jentene også hadde vært der, og at de gikk ut i vannet. Da måtte selfølgelig vi hoppe uti.

Hvem som er hvem av jentene er det ikke sikkert jeg noen sinne greier å lære meg, men bursdagen deres – den kommer jeg aldri til å glemme. Så nå kan du bare gjette på hvem som har bursdag samme dag som Maria og Emma….

Så, er det en fordel eller en ulempe å være to om alt? Eller har dere hver sine vennekretser, interesser utenom håndball og alt slikt?

Igjen ser de litt på hverandre. «Før delte vi nok på alt, nå er det litt mer forskjell, det kommer nok av at vi jobber på hvert vårt sted, da får vi naturlig litt «egne» venner. Men i all hovedsak er vi to om alt.»

-Det er bare fint å ha noen å dele med, for de beste minnene er jo de vi deler.

Da deler dere vel rom når dere er ute og reiser og da?

-Nei, det gjør vi faktisk ikke. Og opp gjennom så har vi litt inntrykk av at det er viktigere for andre å «dele oss» enn det er for oss selv. Vi greier fint å være både sammen og ikke.  På skolen så gikk vi for eksempel ikke i samme klasse.

Og har dere noen gang helt bevist gått inn for å vill-lede de rundt dere? Bare sånn for gøy altså?

-Ja, jo vi har nok gjordt det. Det hendte faktisk at vi byttet klasse på skolen for en time eller to.

Hva med ute på håndballbanen, er det mulig å lure motspillere tror dere?

-Kanskje. Jo, vi hadde nok fått det til om vi ville. Men så lenge vi ikke har samme posisjon på banen er det ikke sikkert  det hadde vært så lurt. Jeg har jo langt ifra samme skuddstyrke som det Emma har.

Før de forteller om et trekk der de bevist bytter plass under kamp, men akkurat det lar vi bli værende rundt bordet i Fana Arena. Vi vil jo ikke at gud og hvermann skal få kjennskap til alle hjemlighetene vi har og slå i bordet med.

Men altså, eneggede tvillinger – hadde dere greid å lure Erlend om dere hadde villet det?

-Ja ha, så lett som bare det, sier de og ler godt.